Villbo (fra ”Villbo” av Roy Krøvel, Svartlamon lever! Adresseavisen Forlag 1997) Huset stinka kattskit, søppel og muggen mat. Turid: - Alle ble overrasket da det dukket opp så mange mennesker. For mange, skulle det vise seg. – Det så ikke ut, forteller Terese, og Turid tilføyer: - Noen må har herpa huset med vilje. Ting var revet ned og ødelagt. Jeg ble så sint! Det begynte i november 1994. I Strandveien 23 hadde tre leiligheter stått tomme en tid. Den ene så ikke så verst ut, men de andre var de reneste vrak. Knapt beboelige for mennesker, mente Trondheim Kommune som helst lot dem stå tomme. Men tomme leiligheter på Svartla’mon er som magneter. - Ryktet hadde gått om at noe skulle skje, forteller Turid. Stine hadde allerede flyttet inn og bodde på en madrass på det eneste rommet med strøm. Men det var mange som var på jakt etter husrom på Svart’lamon. - Vi kom på søndag 18. november 1994 og ble forelska i huset. Snaue tre år senere, en lun vårkveld med rødvin, stearinlys og gamle minner i dempet samtale, framstår huset i Strandveien fra sin andre side. Et levende hjem hvor de lave lydene fra naborommene gir både trygghet og tilhørighet. Turid har flyttet en etasje opp, Terese bor fortsatt i det gamle kollektivet, mens Oddgeir har flyttet et par hus lenger bort i gaten. I november 1994 var de en gjeng ungdommer som knapt kjente hverandre. Turid: - Det var nesten som å være på visning... Vi var altfor mange som ville flytte inn. Leilighetene hadde stått tomme i månedsvis og så måtte vi krangle om hvem som skulle få okkupere! - Siden Stine var den som flyttet inn først, fikk hun naturligvis også velge seg rom først, sier Terese. To venninner, Wanja og Hanne, fikk også plass i den samme leiligheten. Dermed var det fire rom å fordele på de seks andre ungdommene som ville inn. Til slutt ble problemet løst ved loddtrekning. Gaute, Oddgeir, Turid og Terese fikk de siste rommene. Men det var bare ett av rommene som var beboelig og de første månedene stablet de alle sine madrasse og soveposer inn der. Det var kanskje ikke så rart at noen begynte å forelske seg i noe mer enn i bare huset? Det var mye som måtte gjøres. Terese: - Vi begynte å lage nye tegninger og planer. Vi skaffet priser og laget budsjett. Snart visste vi det meste om byggematerialer. - Prisen på en kvadratmeter tak-papp for eksempel, sier Turid. - Vi ville vise Trondheim Kommune at vi mente alvor. At vi kom til å gjennomføre det vi hadde begynt på. Etter noen dager tok stine en telefon til Trondheim Kommune og varslet om at det nå bodde folk i det ”tomme” huset i Strandveien. - Jeg tror vi ble litt overrumpla, forteller Turid om det første møtet med kommunens representant. Okkupantene hadde slått seg ned på madrassene i ”fellesrommet”. Det var lys fra noen herpa lampetter som fortsatt hang igjen på veggene og rundt omkring på gulvet lå sammenkrøllede soveposer, lesestoff og stines saker. Turid: - vi var nok litt fiendtlig innstilt på forhånd. Ventet kanskje at de ville lure oss. Jeg hadde sett for meg en eldre, streng fyr fra kommunen. Han som kom var verken streng eller truende – en ganske ung fyr som både var uformell og lett å snakke med. Men det var ikke noe hyggelig budskap han var kommet med. Terese: - Han fortalte at det skulle bygges ei toglinje her hvor huset ligger og at det hele var ganske så håpløst. Det var bedre om vi brukte kreftene våre på noe annet, mente han. Jeg tenkte, ”faen der røyk det!” Men det viste seg at ikke alt var like mørkt likevel. Planene om ny jernbanelinje var ennå bare foreløpige og knapt nok det: I beste fall lå mange år med politisk behandling og ny planlegging foran NSBs ingeniører. Okkupantene lot seg ikke avskrekke av noe som kunne komme til å hende mange år inn i framtiden. - Vi gjorde en avtale med dem, sier Terese. Dersom okkupantene flyttet ut en ukes tid, lovte kommunens representanter å vurdere saken. Det lå på en måte i kortene at det kom til å gå bra, følte jeg. Turid var mye mer skeptisk. – Vi diskuterte mye om vi kunne stole på Trondheim Kommune. Var de ikke bare ute etter å lure oss? En uke senere hadde gjengen kjøpt champagne og ventet rundt telefonen mens Turid ringte. Jubelen stod i taket. Den første seieren var vunnet, men alt arbeidet sto fortsatt igjen. Det var en spesiell dag. Turid: - Vi drakk champagne, feiret og var lykkelige. Men samme dagen fortalte jeg min gamle venn at jeg var blitt sammen med Oddgeir fra kollektivet. Vi var triste og vi var glade. Ex-vennen min lå med hodet i fanget mitt og gråt litt. Vi diskuterte huset, framtida og alt det som ventet. Høsten ble til vinter, og til jul fikk Turid sirkelsag av mor og far. Terese og de andre fikk også rikelig med verktøy hjemmefra. (Et år senere fikk alle tøfler til jul. Er det ikke kaldt i kollektivet? lurte foreldregenerasjonen på.) Optimismen herjet, og i ”Villboka”, den felles dagboka for kollektivet, skrev Turid 3. januar 1995: ”Det aller beste i hele verden er å komme til Trondheim med toget grytidlig før dagslyset har stått opp, bite tennene sammen, trosse kulda og den blytunge sekken, ansiktet frosset til is og hendene langt ned i lommene, lage fotspor i snøen i Strandveien og endelig se lysene i vinduene… Dette er hjemme. Dette er Villbo”. De første planene for oppussingen hadde de laget selv. Nøysomhet og beskjedenhet rådet, men i virkeligheten skulle prosjektet bli langt dyrere. - Vi hadde regnet ut at vi kunne gjøre det viktigste for bare 15 000 kroner, sier Turid. Men okkupantene ble enige med Trondheim Kommune om å gjøre grundigere arbeid. Villbo kom med i prosjektet ”Saneringsmodne hus”. Totalt stilte det offentlige med 180 000 kroner – penger som skulle betales tilbake som husleie over fem år. Ungdommene bidro med tusenvis av arbeidstimer og fikk til gjengjeld et rimelig sted å bo. Husleien ble til slutt på 500 kroner måneden for hver av dem. Slik ble begge parter vinnere: Trondheim Kommune fikk pusset opp en forfalt eiendom. Ungdommene fikk et sted å bo. Det var på denne tiden at de første tegnene på slitasje gjorde seg gjeldende. - Jeg husker at vi arbeidet med tegningene og arbeidsplanene og var nesten ferdige. Da kom ei av de andre og ville forandre noe, forteller Terese. Verken Turid eller Terese kan huske hva krangelen egentlig dreide seg om. – Vi stod og skreik til hverandre, sier Terese. Men det handlet mindre om den konkrete uenigheten og mer om tretthet etter uker og måneder på samme rom, på samme madrass, uten privatliv og tid for seg selv. - Alle bare flyttet inn til Stine, forklarer Turid. I ettertid er det lett å se at det kanskje ikke var bare enkelt for henne… fem gjester i flere måneder. Til rommene våre var ferdige. Terese: - Slikt forstår vi i dag, men var ikke så lett å se den gangen. Det er rart, vi kranglet, men likevel ble vi nærere venner. Det var kanskje nettopp fordi vi har vært gjennom så mye sammen. Vinteren ble kjølig i Villbo, og det trakk fra de gamle vinduskarmene. Ovnen gjorde så godt den kunne, men strømnettet hadde sine grenser. Sikringen var bare på 10 amper. Turid: - Når ovnen stod på, skulle det bare to lyspærer til før sikringen gikk. Da var det bare å skrape sammen penger og komme seg på butikken. Verst var det når sikringen gikk om natta og det ikke fantes reservesikringer i huset. – Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått utenfor og ventet på at de skulle åpne butikken om morgenen. Men oppussingen skred framover og andre på Svart’lamon stakk stadig innom for å hjelpe til. Litt etter litt begynte det å ligne et ordentlig hjem. Fra dagboka, januar 1995: ”Vi, Villbo, har væt flinke i dag! Fake-platene på kjøkkenet er tatt ned, og linoleumen revet av. Vi får verdens vakreste kjøkken. Kjøkken-skapene blir et problem, hjørneskapet gikk i stykker da det skulle ned. Espen er snill og hjelper oss. Forrige okkupantgenerasjon… og Villbokveld med eggedosis, stearinlys og poteter. Hele trondheim er kald & hvit.” Noen dager senere: ”Jeg er forbannet lei av rustne spiker! Oversiktsbilde: stua er helt tømt, feid og ryddet! Kjøkkenskapene er tatt ned, skrotet fjernet, linoleumen og platene under tatt vekk, en bataljon med spiker trukket ut, men en million rustne spiker står fortsatt igjen. Rørleggeren har fikset kjøkkenkrana og koplet fra kjøkkenbenken og vasken på stua.” Midt i måneden: ”Vi har revet opp gulvet i dusjen og funnet alt vannet vi lurte på hvor var blitt av. Vi kan ha svømmebasseng her! Eh… vi har svømmebasseng her… og nå skal vi drikke kakao som Oddgeir (…) har laget. Nam!” 17.01.95: ”Det er snekkere her, to unge søte menn (…) og vi har invitert dem på kaffe.” Men helt uten frustrasjoner og problemer gikk det naturligvis ikke. Av og til kan det virke som snekkere og rørleggere tar over styringen. Samme dag i dagboka: ”Det var jo ikke denne typen oppussing som var meningen! Snekkeren tror ikke at jenter kan bygge vegg, og aller minst at Villbo kan! Bygg og Eiendom sender rett og slett håndverkere til å gjøre alt. (…) Men de handler så fort, vi skal jo liksom gå på skole i tillegg…” Det ble ikke så mye av skolegang og studier. - En dag i mai, forteller Terese, så Turid på meg og sa: ”I dag skulle jeg ha hatt eksamen”. Den ble det ikke noe av. Først utpå sommeren var huset ferdig og viste seg i all sin prakt. På den store Svartla’mo-dagen, holdt Villbo åpent hus for alle nysgjerrige. Fra dagboka: ”En uforglemmelig dag (- det er ikke hver dag man får så mye ros at man ikke orker mer)”. - Hva var det vi drømte om? Ikke så lett å si, prøver Oddgeir å forklare nesten tre år etterpå. – I utgangspunktet var det vel noe så enkelt som et sted å bo. Jeg bodde på hybel på Munkvoll. Ville gjerne bo litt nærmere byen og kanskje i nærheten av venner. Men jeg hadde ikke så mye kontakt med Svartla’mon. Broren min bodde der og jeg hadde besøkt ham noen ganger, men noe mer enn det var det ikke. I starten var det heller ikke meningen at villbo skulle bli så kollektivt som det ble. Oddgeir: - Det var mest av praktiske årsaker at vi slo sammen de tre små leilighetene til en stor. Slik fikk alle litt bedre plass. Men det varte ikke lenge før det å bo i dette spesielle miljøet begynte å få følger: - Ei stund var jeg veldig aktiv og deltok på møter og demonstrasjoner. Det var vel naturlig at det ble slik ettersom jeg kom mer inn i miljøet. Tidligere hadde jeg bodd mer isolert, på en måte som gjorde det vanskelig med et slikt engasjement. Også de andre i Villbo ble oppslukt av arbeid i organisasjoner og lag. Terese og Turid brukte mye tid i SOS Rasisme og Gaute var aktivist i Natur og Ungdom. Men også for aktivistene bød livet i kollektivet på problemer, og dilemmaer som måtte løses. Som da okkupantene ble okkupert. - Jeg kan huske at jeg kom hjem og skulle parkere sykkelen min, forteller Turid. – Det var da jeg møtte dem. To eldre, alkoholiserte menn som fortalte at de hadde ”flyttet inn på loftet”. Jeg ble tatt på sengen og litt forfjamset ruslet jeg inn til de andre. – Senere, tilføyer Terese, da vi visste at de ikke var oppe på loftet, gikk vi opp for å se hva som foregikk. Der hadde de ”ryddet” og dandert våre saker og ting. De hadde hengt opp klærne våre og tatt seg til rette. Turid: - Mennene var sikkert i førti-, femtiårsalderen, men så eldre ut. Jentene var urolige og fryktet at det skulle ta fyr der oppe. For hvordan skulle de to mennene på loftet holde varmen eller få litt lys i mørket? Turid: - De sa at de ikke skulle tenne talglys, men senere fant vi både talglys og sigarettsneiper spredd utover. Samme natten kom de to mennene tilbake. To av guttene i huset gikk opp. – For å ”snakke dem til rette”, forteller terese. For sikkerhets skyld hadde de tok med seg et balltre. – Men da de to ”gjestene” på loftet hisset seg opp og ble sinte, spaknet begge de to fra huset. ”Dere kan godt sove her en natt”, sa de og tuslet ned igjen, forteller Turid. Terese: - Jeg husker vi kjeftet fælt på dem fordi de hadde vært så spake… Etter rådslagning ble de enige om å ringe til politiet, men da politiet kom, forduftet de to mennene og kom aldri tilbake. Det var ikke siste gangen at loftet ble et diskusjonstema i Villbo. Der oppe var det et lite rom, en slags hybel, som kanskje kunne brukes som husrom for noen i bolignød – og dem var det naturligvis alltid noen av. Men fra Trondheim Kommune ble det sagt at det ikke skulle bo noen på loftet og kanskje var det best slik med tanke på brannfaren? – Det var alltid noen som var uten noe sted å bo, og særlig Stine var en mester i å møte dem, forteller Terese. – Det var mennesker med forskjellige problemer, og Stine ville gjerne hjelpe dem. Hybelen på loftet kunne kanskje bli redningen? En stund føltes det som om alle som hadde det vondt i hele verden skulle bo på loftet. ”Vi må tenke på andre også”, brukte Stine å si. – Men vi ville helst tenke på oss selv, legger Turid til. Det ble mange og harde diskusjoner om rommet på loftet. Men snart måtte de også forholde seg til at noen også ville flytte ut. Gaute var den første: - Han var alltid så opptatt. Arbeidet mye med Natur og Ungdom og hadde ikke så mye tid til alle de kollektive tingene. Han trengte en plass å bo hvor han kunne ta oppvasken når han hadde tid og ikke alltid måtte ta hensyn til oss andre, forklarer Terese og Turid. – Først var det et sjokk, sier Terese: - I begynnelsen trodde vi at ingen av oss kom til å flytte ut. Aldri. Omtrent samtidig ble det slutt mellom Turid og Oddgeir. Noen måneder senere flyttet Turid ut av kollektivet og én etasje opp. Hanne begynte på skole i oslo. Etter hvert flyttet Oddgeir inn til sin nye kjæreste noen hus lenger bort i gata. Stine dro med sin kjæreste med toget til København og ble der. I dag er det bare Terese som er tilbake av ”de gamle” i kollektivet. – Men det fungerer fortsatt veldig bra, sier hun. – Bedre enn på veldig lenge. Turid: - Men jeg lurer på om de nye generasjonene Villbo-beboere vil få det samme forholdet til Villbo som vi hadde. – Det tror jeg ikke, sier Terese. – Jeg irriterer meg mye over at ting forfaller. At det ikke blir holdt i samme orden. At det ikke blir vasket og ryddet. Det er noe spesielt når du kjenner hver eneste spiker i hele huset. Jeg tror ikke at noen andre kan forstå hva det betyr. - Fortsatt er det et spesielt vennskap mellom oss fra villbo, sier Turid. Vi er spredde nå, men står likevel hverandre nær. – Villbo er som en familie, sier Terese. – Nesten som et søskenbarn, sier Turid. Oddgeir er uenig. Han har lite kontakt med de andre og har et mer kritisk syn på de gamle dagene. – Det er mye bra å si om prosjektet og ideen om at unge kan pusse opp sine egne boliger og bo billig, men jeg vet ikke om jeg ville ha gjort det samme igjen. Vil ikke bo så tett sammen. Kanskje fins det andre former for kollektiv som passer bedre? Å bo så tett som vi gjorde i Villbo, krever veldig mye av alle. Alle må ta hensyn til de andre. Jeg følte også etter hvert at folk ikke hadde nok respekt for og tok hensyn til ens individuelle valg og ønsker. – Men noe har jeg lært, sier Oddgeir. – Jeg lærte mye om det å bo sammen og det å hanskes med andre mennesker. Men Villbo ser ut til å leve sitt eget liv uten de første idealistene. Fem nye ungdommer har flyttet inn. Ingenting tyder på at trivselen har blitt noe mindre enn før.